- Det er sånn det må være

Birgit Lie. Fotograf John Petter Thorsen

Avvergingsplikten innebærer valg som kan være vanskelige å ta, også for fagpersoner som leger og lærere.

Hensikten med avvergingsplikten er å forhindre overgrep og vold. For medisinsk personell har avvergingsplikten forrang foran taushetsplikten.

For mange som jobber i helsesektoren er balansen mellom hva som beskytter pasienten, og det som kreves gjennom avvergingsplikten svært vanskelig. Det er lett å tenke at man beskytter pasienten hvis man ikke varsler om noe som kan få negative konsekvenser. Men er det riktig valg?

Birgit Lie har jobbet mange år som lege. Nå leder hun avdelingen Spesialisert poliklinikk for psykosomatikk og traumer ved Sørlandet sykehus. Gjennom årene i helsevesenet har hun en rekke ganger kommet i vanskelige avveininger.

– Det er klart det er veldig vanskelig. Hvis du har en pasient som du bygger tillit til, så kan det jo oppfattes som at man bryter tilliten hvis man for eksempel melder fra til Barnevernet eller politiet om noe du har fått vite som lege. Pasienten vil lett kunne oppfatte det som et svik. Samtidig, hvis man skal behandle traumer, så kan man ikke lykkes hvis pasienten utsettes for et pågående traume eller overgrep, sier Lie.

Gjennom karrieren har Lie deltatt i oppbyggingen av en rekke instanser og tjenester, deriblant Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Som lege og leder i helsesektoren har Lie selv følt på kroppen det dilemmaet det er å stå i en situasjon der man både skal ta hensyn til en pasient, og en lov som sier at man skal varsle hvis man vet.

– Det som kanskje høres vanskelig ut er egentlig ganske enkelt. Loven er der fordi den må være der. Vi kan ikke ha det sånn at leger eller annet helsepersonell skal kjenne til at pasienter utsettes for grov vold eller overgrep, uten at de prøver å stanse det. Det blir en umulig situasjon hvis man selv skal vurdere fra sak til sak. Hvis man vet om at noen utsettes for noe slikt, så har man bare ett valg – og det er å si fra, sier Lie.

Lie poengterer også at man i det psykiatriske helsetilbudet kan støte på situasjoner der pasienten som går til behandling for traumer påført av overgrep eller å ha levd under vold over tid, fortsatt utsettes for lignende overgrep.

– Da er jo det umulig å behandle de traumene. Det lar seg rett og slett ikke gjøre – så i de tilfellene er det også nødvendig for å kunne lykkes med å levere det helsetilbudet som trengs, sier hun.

For mange er avvergingsplikten, og straffelovens paragraf 196, en vag bestemmelse – men for Lie er dette noe av det enkle med loven også. Den er tydelig på borgernes, og dermed også fagpersonens, plikt til å forsøke å avverge situasjoner der noen utsettes for vold i nære relasjoner, incest eller lignende.

– Vi har en lov som er krystallklar, slik jeg ser det. Dette er noe man bare må forholde seg til, avslutter hun.

Her er fem spørsmål du kan stille deg som kan være til hjelp hvis du lurer på om du har avvergingsplikt etter straffeloven:

  1. Er handlingen listet opp i straffelovens paragraf 196? Avvergingsplikten gjelder blant annet i situasjoner der det kan skje mishandling i nære relasjoner, voldtekt, seksuelle overgrep mot barn eller drap. Se oversikt over volds- og seksuallovbrudd du har plikt til å avverge på plikt.no.
  2. Kommer handlingen til å skje?
    Det kan være du vet helt sikkert, men det holder at du mener det er sannsynlig. Du har også avvergingsplikt hvis det er fare for at det som har skjedd skal gjenta seg.
  3. Er det fortsatt mulig å forhindre at handlingen skjer?
    Hvis mulig, forsøk å forhindre at handlingen skjer. Hvis handlingen allerede har skjedd, har du også plikt til å forhindre skader eller andre følger av den.
  4. Kan jeg avverge uten å utsette meg selv, mine nærmeste eller noen uskyldige for fare?
    Plikten gjelder ikke dersom du må sette deg selv eller andre i fare for liv, helse og veldferd for å kunne avverge.
  5. Kan jeg avverge uten fare for selv å bli tiltalt eller siktet?
    Ingen har plikt til å anmelde seg selv, eller utsette seg selv, sine nærmeste eller noen uskyldige for “tiltale eller siktelse” for å kunne avverge. Du kan likevel ha plikt til å søke å avverge på andre måter enn gjennom anmeldelse til politiet.

Hvis svaret på disse spørsmålene er «Ja», har du plikt til å varsle politiet eller på annen måte hindre at handlingen skjer, uten at du setter deg selv i fare. Husk at avvergingsplikten går foran taushetsplikten, dersom du har det.