- Vi spør oss selv, hvordan kunne dette pågå så lenge

Avvergingsplikten handler om å forhindre grove voldshandlinger og å stanse lidelse for de som utsettes. For politiet er det ikke uvanlig å spørre; hvordan kunne dette pågå så lenge.

Ståle Luther er seksjonsleder for etterforskningsseksjonen i Troms politidistrikt. Han var også medlem av barnevoldsutvalget, et utvalg som kom med flere konkrete forslag til hvordan man skal bistå barn som utsettes for vold.

Han har flere ganger følt på kroppen at noen burde sagt fra, men han opplever at folk har valgt å ikke gjøre noe for å hindre vold og overgrep, til tross for at de har visst hva som skjedde.

– Min teori er det føles veldig ubehagelig å stikke nesen i et sånt vepsebol. Vi i politiet stiller ofte spørsmål om hvorfor ikke noen har meldt fra, sier Luther.

Et voldelig ekteskap, eller seksuelt misbruk av barn er grov kriminalitet som mange ganger strekker seg over mange år. Som oftest er det noen som har visst, eller mistenkt, at noe er galt. At man ikke har varslet politi, barnevern – eller prøvd å bistå den utsatte med å komme seg til et krisesenter eller lignende, gjør det mulig for vold og overgrep å fortsette.

– Av og til kommer vi over saker der personer kan ha levd under vold gjennom mange år. Så blir det spørsmål om hvordan dette kan ha pågått så lenge, uten at vi har fått vite om det. Vi tenker ofte at dette er noe som kunne vært avverget tidligere, hvis noen hadde meldt fra, sier Luther.

For politiet er ordlyden i loven viktig.

– Slik bestemmelsen er skrevet inntrer plikten til å avverge et straffbart forhold når man holder det for sikkert eller mest sannsynlig at den aktuelle straffbare handlingen vil bli eller er begått. Dette er etter manges oppfatning en alt for høy terskel.

Luther skulle gjerne sett mer omfattende endringer i loven, og grep som også vil gjøre det lettere å etterforske om noen har brutt plikten til å avverge. Når man ser konsekvensene av å ikke forsøke å avverge, så er det ganske åpenbart, sier Ståle Luther.  Han ønsker en tydeligere ordlyd, som gjør det klarere når man har plikt til å avverge, og hva man skal gjøre.

Plikt.no har laget denne oversikten, som skal gjøre det tydeligere når man omfattes av avvergingsplikten.

Her er fem spørsmål du kan stille deg som kan være til hjelp hvis du lurer på om du har avvergingsplikt etter straffeloven:

  1. Er handlingen listet opp i straffelovens paragraf 196? Avvergingsplikten gjelder blant annet i situasjoner der det kan skje mishandling i nære relasjoner, voldtekt, seksuelle overgrep mot barn eller drap. Se oversikt over volds- og seksuallovbrudd du har plikt til å avverge på plikt.no.
  2. Kommer handlingen til å skje?
    Det kan være du vet helt sikkert, men det holder at du mener det er sannsynlig. Du har også avvergingsplikt hvis det er fare for at det som har skjedd skal gjenta seg.
  3. Er det fortsatt mulig å forhindre at handlingen skjer?
    Hvis mulig, forsøk å forhindre at handlingen skjer. Hvis handlingen allerede har skjedd, har du også plikt til å forhindre skader eller andre følger av den.
  4. Kan jeg avverge uten å utsette meg selv, mine nærmeste eller noen uskyldige for fare?
    Plikten gjelder ikke dersom du må sette deg selv eller andre i fare for liv, helse og veldferd for å kunne avverge.
  5. Kan jeg avverge uten fare for selv å bli tiltalt eller siktet?
    Ingen har plikt til å anmelde seg selv, eller utsette seg selv, sine nærmeste eller noen uskyldige for “tiltale eller siktelse” for å kunne avverge. Du kan likevel ha plikt til å søke å avverge på andre måter enn gjennom anmeldelse til politiet.

Hvis svaret på disse spørsmålene er «Ja», har du plikt til å varsle politiet eller på annen måte hindre at handlingen skjer, uten at du setter deg selv i fare. Husk at avvergingsplikten går foran taushetsplikten, dersom du har det.